"Feel good" historier fra WSOP

For hver Phil Ivey eller John Juanda på årets WSOP, er det hundre anonyme spillere med egne spesielle opplevelser. Majoriteten av dem, flere tusen totalt, blir stille slått ut med ingenting annet enn minner, bilder, og suvenirer til å minne de på turen til og fra verdens største pokerturnering.

Noen få hundre av disse anonyme spillerne overlever de første par dagene, og på det tidspunktet starter en drøm eller et innfall som bærer stor tyngde: det er nå faktisk en sjanse for at et mirakel skjer.

Et eksempel er Dawna Wilson, en av en gruppe på tre spillere fra en liten pokerklubb i Jackson Hole, Wyoming. Wilson, som har bodd i Jackson Hole i lang tid, og som har det rette blonde håret hengende i hestehale, og som er kledd anonymt i en dongerijakke, er en søt men ikke ung dame, med et utseende som ikke stikker seg ut og tar oppmerksomheten til fotografene som leter etter alle Tillyene, Ngene, Roussoene og Violettene. Men de fleste av de spillerne er ute nå.

Wilson spiller videre, sammen med de siste få dusinene med overlevende fra de ca 270 kvinnene som var med fra starten av dag 1.

Når vi først møtte henne sto hun på sidelinjen på en av fridagene sine, heiende på en av vennene på den siste av de første fire Dag 1. "Den lille klubben vår arrangerte noen turneringer og det bygde på seg. Vi er så stolte over at vi klarte å sende tre personer hit i år." Men vennen har liten stack igjen, bare rundt 5.000 chips, og han overlever ikke kvelden.

Wilsons viktigste øyeblikk kom på den andre dagen når hun luktet seg frem til en bløff fra den mest aggressive spilleren på bordet, en mann med en brun t-skjorte med gulltekst "In It To Win It", og hun syner med par i ess og svak kicker. Det holder, og hun ligger på rundt 60.000 i chips, et nivå hun kom til å holde seg på resten av dagen. Når midnatt kom og chipsene ble samlet inn var hennes 64.000 chips nok til å plassere henne på delt 582. plass, så og si nøyaktig i midten av feltet på 1.160 personer som var igjen. Hun var godt innenfor "bobla" med 873 spillere som kommer på pengeplassering, men for Dawna Wilson er det mye jobb igjen ennå.

Også har vi Tyler Pendelton fra Lubbock, som er 27 men ikke ser sånn ut. I de siste timene av Dag 2 finner vi ham henslengt i stolen, med i overkant av 120.000 chips stående foran seg. "Jeg vant plass i en 2-dollars turnering online", sier han, med litt vantro i stemmen. Men han snakker ikke mye om det. I stedet er oppmerksomheten hans rettet mot to personer på sidelinjen. En kort blond dame i rosa, og en gjennomsnittlig bygd mann i en Texas Tech-caps. "De kom hele veien fra Texas for å se på meg", sier Pendleton med en glad tone i stemmen. Målene hans hadde vært moderate: "Den første dagen ville jeg komme meg til nivå 2. Nå vil jeg komme meg i pengene."

Pendeltons fra, Ricki, virker målløs på grunn av det han ser. Men til høyre for ham står Pendletons tante, Judy Whitloux, og stråler av stolthet. "Han kommer til å bli verdensmester", sverger hun. At det er mer enn 1.300 personer igjen på dette tidspunktet er ikke med i beregningen hennes, selv om nevøen er mer klar over den enorme oppgaven han har foran seg. Et par timer senere slutter spillet for dagen, og spillerne og media begynner å strømme ut av døra. Whitloux får fatt i meg fra hennes sted i mengden av familie, venner og tilhengere som venter utenfor. "Så du det? Så du det?" Hun er oppfyrt, og det viser seg fort hvorfor. "Han ble involvert i en enorm pott på slutten, men da ba de [casinoansatte] oss om å gå." Det er vanlig å rydde gulvet for folk før alt av spillere skal forlate bordene, og det kan man forstå, men det var på verst tenkelige tidspunkt for Pendeltons lille fanklubb. Jeg kunne heller ikke hjelpe, da jeg hadde vært et annet sted.

Tyler Pendleton hadde gode nyheter kort tid etter. Han endte Dag 2 på en delt 31. plass med 210.000 i chips, så han hadde sannsynligvis vunnet den store potten på slutten av dagen.

Og plutselig så virket ikke tantens spådom så tullete allikevel...